Endelig har dagen kommet. Siste øvelsen, den jeg har trent desidert mest på. Siden vi ikke fikk stilt lag pga. sykdom, er dette den øvelsen jeg har sikta meg inn på og sett på som “min sjanse”. Jeg har så utrolig lyst til å lykkes, noe jeg har gjort utrolig mange ganger inni hodet. Det kan være mitt siste store mesterskap, dette er min sjanse…
Jeg starter bra på 10 sekunderen og fortsetter ennå bedre, pulsen stiger og den indre dialogen fungerer bra. Jeg klarer å holde meg rolig. Kan det gå veien?? Jeg kjemper meg videre og nyter nervøsiteten. Det er deilig når det kribler og ennå mer deilig når jeg klarer å kontrollere den. 8 sekunderen er veldig bra, nå gjenstår kun 6 sekunderen. Alle seriene er gode, etter endt skyting fikk jeg fikk vite at jeg lå på 2.plass lenge og jeg var på 3. før siste serien. Siste serien var bra den og, men 3 andre skjøt bedre enn meg. Thailand, Tyskland og Korea tok pallplassene. Lille Norge og lille meg fikk en stor 4.plass!
Her er mine første tanker etter å ha latt inntrykkene og gratulasjonene strømme på noen intense minutter på banen rett etter endt skyting:
“Så nære og allikevel så langt unna…. Deilig å kjenne at man er i live 
?
?
Tusen tusen takk Børre Andreas Haugen for at du er verdens mest tålmodige sjel Elsker deg 
?”